Her er bøkene vi snakket om på Bokpraten våren 2018:
Torsdag 8. mars
Johanna Sinisalo: Fuglehjerne. Vega Forlag 2012
Når hardbarka finner skal erobre tasmansk villmark – ja da kan vel ingenting gå galt? Jyrrki og Heidi er på sitt livs store eventyr – som backpackere på ‘The South Coast Track’ på Tasmania. Alt utstyr er av ypperste klasse, og dagsrasjonene er målt ut med milligram – presisjon.
Her skal de unge finnene bevise på suverent vis hva finsk sisu betyr. Skjønt – dette er mer om å gjøre for Jyrrki enn for Heidi viser det seg. Og naturen på Tasmania gir dem flere utfordringer og hindringer enn de helt hadde regnet med. Merkelige og uforklarlige hendelser følger dem mot en dramatisk og uventet slutt.
Denne boken byr på flotte naturskildringer, et spennende plot, i tillegg til at det beskriver godt forholdet mellom de to hovedpersonene, og hvordan det påvirkes når naturen sørger for at ikke alt går som planlagt. Humoristiske innslag og filosofiske betraktninger om menneskets plass i naturen gir en fin dybde til denne fantastiske og forunderlige fortellingen.
> Er Fuglehjerne inne på biblioteket?
Torsdag 15. februar
Denne gangen hadde vi Stian Johansen som gjest på Bokpraten. Han snakket om sin nyeste bok, og første roman, Norge og døden, som kom ut på Ashehoug tidligere i år. Her er omtalen fra forlaget:
Tulla er født i 1927 i Nord-Trøndelag. Da hun var 10 år tok faren hånden hennes og leide henne vekk fra hjemmet, vekk fra mora og vekk fra søstra hennes, vekk fra skolen. Han fulgte henne til to fremmede. For nå skulle Tulla i arbeid. Hjemme hadde de ikke råd til å fø på henne lenger. Siden så hun knapt familien igjen. Da hun nærmet seg voksen kom Agnar gående ut av skogen. Senere giftet han seg med henne og tok henne med sørover, til Porsgrunn og industrien, til husmortilværelse og arbeid på butikken. Nå – i 2010 – ligger Tulla på Radiumhospitalet for å dø. Noen ganger i uka kommer barnebarnet på besøk. En mann som kan reise dit han vil og jobbe med det han har lyst til. Men hva vet han om bestemoras barndom? Svært lite.
Dette er NORGE OG DØDEN. Stian Johansens tredje bok. Prosa denne gangen. Men med umiskjennelig Stian Johansen-valør!
> Er Norge og døden inne på biblioteket?
Torsdag 8. februar
Han Kang: Levende og døde. Pax 2017
27. mai 1980 hendte det som senere er blitt kalt Gwangju-massakren. Det brøt ut protester i hele Sør-Korea etter at generalmajor Chun Doo-hvan gjorde statskupp i desember 1979. I byen Gwangju oppstod det full konfrontasjon mellom demonstrerende studenter og hæren. Til sammen 200 ble drept og 850 såret.
Levende og døde handler om massakren i Gwangju. Her møter vi ulike personer som fikk ekstremt aggressiv og voldelig behandling av landets myndigheter. Vi møter en ung gutt som leter etter bestevennen sin blant de mange døde, vi får høre en lang beskrivelse av lik som råtner i en massegrav i skogen, og om ofrenes traumer og arr etter grusomme hendelser.
Han Kang forteller om vold, drap, død og tortur i et nøkternt og klisjefritt språk. Det blir aldri sentimentalt, og grusomhetene skildres med nøyaktig presisjon og uten innpakking. Dette er en rå og brutal historie som treffer leseren midt i magen.
Han Kang vant den prestisjefylte Man Booker-prisen i 2016 for romanen Vegetarianeren som kommer på norsk i år.
> Er Levende og døde inne på biblioteket?
Shin Kyung-sook: Ta vare på mamma. Press 2011.
Ta vare på mamma er Sør-Koreas mestselgende bok gjennom tidene.
Vi møter en familie fra landsbygda. Barna er voksne og mamma har oppdratt barna, skaffet mat og klær i en utfordrende og fattigslig hverdag. Hun har vært en god gammeldags mamma, full av omsorg og kjærlighet til sine fem barn.
En dag blir mamma sporløst borte. Igjen sitter en fortvilet familie som leter desperat etter henne.Samtidig som de ransaker seg selv, oppdager de at de kanskje ikke kjenner mamma spesielt godt. Hvem er egentlig mamma? Hadde hun egne drømmer og behov, og hvorfor var det ingen som så at også mamma trengte omsorg?
Ta vare på mamma er en rørende, varm, sår og ettertenksom historie. Shin Kyung-sook gir oss en påminnelse om ikke å ta våre nærmeste for gitt. For ofte er det først når vi mister noen at det blir tydelig hva vi har hatt.
> Er Ta vare på mamma inne på biblioteket?
Torsdag 1. februar
Haitisk-amerikanske Edwidge Danticat er en forfatter det er vel verdt å gjøre bekjentskap med. Hun ble født på Haiti i 1969, og vokste opp hos slektninger der. Som tolvåring flyttet hun til foreldrene i New York. Hun har ikke glemt fødelandet sitt, og i romanene sine fletter hun inn mye av Haitis kaotiske og grusomme historie.
Debutboka Pust, Blikk, Minne kom i 1994 og havnet rett på bestselgerlistene i USA. Dette er en personlig historie om kulturkollisjon og frigjøring.
Ved elven Massacre (1999) tar oss med til Haitis naboland, Den Dominikanske Republikk, på 1930-tallet. Sammen utgjør disse to landene øya Hispanola. På den tida var det mange tusen haitiske innbyggere som krysset grensa for å jobbe som landarbeidere i Den Dominikanske Republikk. Disse var uten papirer og uten rettigheter.
Det som kunne blitt en vakker kjærlighetshistorie mellom tjenestejenta Amabelle og åkergutten Sebastien ender i en tragedie. Romanen trer rett inn i en etnisk utrydding som skjedde i 1937. Diktatoren på den tida, som bare gikk under navnet “El Generalissimo” beordret at alle haitiske statsborgere som befant seg på hans side av øya skulle drepes. Angrepet varte noen dager. Opp mot førti tusen mennesker mistet livet.
Den siste boka som foreløpig er oversatt til norsk heter Duggbryteren (2004).
Den begynner i nåtidas USA. En datter har i hele oppveksten hatt pappa som sin store helt og forbilde.
Faren overlevde nemlig fengsel og tortur på Haiti før han klarte å flykte til USA. Et skjemmende arr i ansiktet er et stille vitnesbyrd om hva han gjennomgikk. Så, på en biltur, avslører han sannheten. Han var fangevokter, ikke offer. Det var han som torturerte og drepte.
Leseren får så møte en rekke mennesker som på en eller annen måte har en 
forbindelse til faren, til Duggbryteren. Å flykte fra fortida si og handlingene sine var kanskje ikke så enkelt som han trodde. Dette er en finurlig roman som sitter i deg lenge etter at du har lest ferdig siste side!
> Er bøkene inne på biblioteket?
Torsdag 25. januar
Denne uken arrangerte Besteforeldrenes Klimaaksjon klimafestival, og dagens Bokprat ble viet til bøker med miljø-tema. Her er lista over anbefalt klima-litteratur:
Margaret Atwood: Flommens år (can.), 2011
Cormac McCarthy: Veien (am.), 2008
Brit Bildøen: Adam Hiorths veg, 2011
Brit Bildøen: Sju dagar i august, 2014
Jostein Gaarder: Anna, 2013
Bård Isdahl: Havari, 2013
Erland Kiøsterud: Det som lever, 2009
Lars Lenth: Brødrene Vega, 2015
Maja Lunde: Bienes historie, 2015
Lars Mæhle: Bouvetøya 2052 (2015)
Gert Nygårdshaug: Mino-trilogien, 2003, Chimera, 2011
Peter Franziskus Strassegger: Før de henter oss (2015)
Christian Valeur: Steffen tar sin del av ansvaret, 2009
Fagbok:
Anne Hope Jahren: Alt jeg vet om planter. En fortelling om vitenskap og kjærlighet, 2016.
Torsdag 18. januar
Vidar Kvalshaug: Blodbøksommer. Gyldendal 2017.
Hytta, sommerhuset, campingvogna – dette er rammene rundt fortellingene i denne boka. Vidar Kvalshaug tar oss ikke med til de flotteste hyttene eller de best beliggende feriestedene i skjærgården. Her er det knirkende golv, maling som flasser, gjengrodde hageflekker og skeive tak. Slik står det også til med folka som novellene handler om. Forhold halter, følelser er på opptur og nedtur, mennesker irriterer hverandre og gløden i kjærlighetslivet er svak.
I den første fortellingen «Det er oss to nå» møter vi en niåring og faren hans, som tilbringer sommeren i et hus som egentlig er vedtatt revet. Vi skjønner at guttens mor er innlagt på sykehus, antakelig psykiatrisk avdeling, og at hun snart skal få komme på et kort besøk sammen med noen fra sykehuset. De mørke undertonene gjør seg sterkt gjeldende i alle novellene, men det glimter til underveis, som når de voksne brødrene finner barndommens leker pakket ned i putekasser i campingvogna de arver fra onkelen sin.
Barndommens sommersted kan ha stor betydning for et menneske. Minnene kan være både varme og bitre, de kan handle om sødmefylte somre eller bånd som slites i stykker.
12 svært leseverdige noveller uten særlig «action», men med atmosfære, spenning og spenninger!
> Er Blodbøksommer inne på biblioteket?
Levi Henriksen: Her hos de levende. Gyldendal 2017.
Barndomshjemmet er solgt og skal rives, men de gamle nøklene passer fortsatt. Den 53 år gamle rockemusikeren og jeg-fortelleren i boka tar seg inn i huset han bodde i som barn, og begynner å fortelle om flere generasjoner menn i familien: faren, farfaren og oldefaren. Levis far Hermann mistet faren sin ganske tidlig, og så kom ondskapen inn i familien, personifisert som stefaren Stefanus Østhagen. Både mora og barna ble ofre for et terrorvelde fra Stefanus. I løpet av denne voldelige oppveksten vokste samholdet mellom brødrene til Hermann, også med yngstemann Sverre – guttenes stebror og Stefanus’ sønn.
Som voksen reflekterer Levi Henriksen over familiehistorien, som til dels er mørk og skyggelagt. Han nøster opp deler av fortida ved hjelp av skriftlig dokumentasjon, egne og andres kunnskap og minner. Var farfaren virkelig en habil kunstmaler? Hvor ble det i så fall av alle bildene hans? Alle pokalene i barndomshjemmet, var det faren som hadde vunnet dem i hoppkonkurranser? Mye er diffust, og faren snakket svært lite om oppveksten sin, naturlig nok, kanskje…
Levi Henriksen har jobbet mye med å gi et så ærlig bilde som mulig av familiens liv, og har konsultert søsknene sine i arbeidet. Grensene mellom sjølbiografi og roman er vanskelige å trekke, ikke minst i denne boka. Faren Hermann blir av Levi sjøl i et intervju kalt 100 % romanfigur og 100 % far. For den som leser spiller dette i grunnen ikke så stor rolle. Det som er viktig er at beretningen fanger interessen, og det gjør den. Her beskrives de lange linjene i historien om bygde-Norge i utvikling fra fattigdom til velstand. Samtidig går Levi Henriksen tett innpå personene og gjør dem levende for leseren, og de gamle familiegåtene driver fortellingen framover mot en uventa vri på slutten.
> Er Her hos de levende inne på biblioteket?
Torsdag 11.januar
Claire-Louise Bennett: Dam. Pelikanen forlag 2017
Forfatteren er oppvokst i Wiltshire, England. Bor nå i Galway, Irland.Har publisert noveller og essays tidligere i aviser m.m. Dam er hennes første bok.
Inneholder 20 ulike tekster av varierende lengde. En på alle måter fascinerende bok, med mye mørk humor. Boka har en kvinnelig hovedperson som vi ikke får vite navnet på.
Hun lever alene i en hytte på den engelske landsbygda. Har en venn som bor i nærheten.Ellers ingen familie eller andre venner. Kvinnen fører lange samtaler med seg selv, og har sitt eget merkelige blikk på omverdenen.
Utrolig detaljerte beskrivelser av omgivelsene.Tekstene er fulle av digresjoner, noe som gjør at det kan være utfordrende å holde tråden, men allikevel er dette en leseopplevelse.Boka er velskrevet og til tider poetisk.
Paolo Cognetti: De åtte fjellene. Kagge 2017.
Italiensk forfatter, født 1978. Er nå solgt til 33 land.
Vi møter Pietro fra Milano og Bruno fra landsbyen Grana i fjellområdet Monte Rosa nord i Italia. Pietros foreldre leier et lite hus i Grana der Bruno bor. De har begge en sterk kjærlighet til fjellet.
Guttene blir etter hvert gode venner, til tross for veldig ulik oppvekst. De utforsker fjellene og naturen, drar på klatreturer med Pietros far.
Bruno er gjeter, med ganske mangelfull utdanning.Han får tilbud om hjelp til videre skolegang av Pietros foreldre, men ønsker å være i Grana, tilhørigheten til den lille landsbyen er sterk.
Pietro er rastløs av natur, og drar ut på mange lange reiser som voksen. Mange år går før han igjen treffer barndomsvennen.Da faren dør arver han en forfallen hytte høyt oppe i fjellet i Grana. Bruno hjelper han å gjenoppbygge hytta. Det blir deres felles prosjekt.
Vennskapet til Pietro og Bruno varer livet ut, selv om de lever totalt forskjellige liv.
De åtte fjellene er en nydelig historie om vennskap og menneskers forhold til fjellet.
